Grøss. Dette er bok nummer elleve om Baudelaire-barna. De tre stakkars foreldreløse barna Violet, Klaus og Sunny har pågangsmot og er uredde, men den grusomme Grev Olaf er hele tiden etter dem for å få tak i formuen deres. Statens bibliotektilsyns rådgivende utvalg for barne- og ungdomslitteratur skrev blant annet følgende om den første boka i serien: Historien bærer tydelig preg av inspirasjon fra barnebøker av gammel, god årgang. Forfatteren har komponert en fortelling der mye skjer, der spenning og det grusomme er viktige ingredienser og der underholdningsaspektet er viktigere enn det litterære. Persontegningen er, sjangeren tro, i svart-hvitt, bare snill, bare ond, bare god eller bare godtroende, og miljøbeskrivelsene er sparsomme i den grad de er nødvendige for handlingsgangen. Fortellerstilen er muntlig, i en kledelig, litt gammeldags uttrykksmåte. Boka har en allvitende voksen forteller som henvender seg direkte til leseren idet han kommenterer handlingen eller kommer med forkl
Forlaget skriver om denne boka:
Kjære leser,
Hvis du ikke er en snegl, en sjøanemone eller mugg, vil du sannsynligvis foretrekke tørre omgivelser. Du vil også foretrekke ikke å lese denne boken, der Baudelaire-søsknene møter ubehagelig mye fuktighet når de trenger seg ned til fortvilelsens dyp under vann. De skrekkelige tingene de får oppleve, er altfor mange til å nevne her, og du vil helt sikkert slippe å vite noe om de aller verste, blant dem sopp, desperat leting etter noe tapt, et mekanisk monster, en opprivende melding fra en savnet venn og steppdansing. Jeg har som forfatter sverget på å skrive ned hele den dystre historien om Baudelaire-barna, og må fortsette å trenge ned i de mørke hullene i barnas liv. Du derimot kan trenge deg inn i muntre bøker og slik unngå å fukte dine øyne og din sjel.
Med all ønselig respekt,
Lemony Snicket
